Den brysomme mannen

Оригинал по русски здесь

Om filmen «Den brysomme mannen» — etter oppfordring. Og denne ganger skal jeg prøve å legge en dårlig oversettelse på norsk, uten å henge i alle ord. Hva synes dere?

****

Filmen er glatt, grå, kan man til og med si — kjedelig. Men du følger med uten å stoppe.

Distrahert et sekund — bla ti tilbake for å forstå.

Det er mange anmeldelser av filmen, mens jeg vil prøve å gi filmen kontekst. Filmet i 2006, regissert av Jens Lien og manusforfatter Per Schreiner. Lokale kritikere spilte umiddelbart inn filmen i den norske versjonen “Oh Brave New World!” og fant kryss med George Orwells “1984”.

Filmen har en utrolig effekt av tilstedeværelse for meg. De samme gatene, her er det tur til tingretten, her er rådhuset, her er baren der jeg forresten har vært en million ganger … Kvartalet som hendelsen foregår — Regjeringskvartalet.

Og det var der Anders Bering Breivik begikk sin terrorhandling i 2011. Tilfeldig? Neppe. Hjertet til den byråkratiske statsmaskinen. Breivik ville eksplodere den røde regjeringen, marxister, mens filmskaperne ønsker å trenge gjennom sentrum av byråkratisk galskap.

Vi alle følte sannsynligvis minst en gang dette galskapet i handlingene våre. Husker dere det? Du stor opp, får litt vann i fjeset, går på jobb, henter ungene fra barnehagen, sliten, sovner, våkner og så dag etter dag? Det evige temaet? Groundhog Day?

Galskapet i filmen bringer våre hverdagslige aktiviteter til det absurde, til det ytterste. Vi har bare en vei ut — å stoppe hjulet til samsara, for å gå av det. En ikke-standard handling, ord, blikk, tanke. Levende bilde, frys! Og bli levende igjen slik at det ikke trenger å skje igjen.

Andreas — hovedpersonen, 40 år gammel — havner som i en drøm inn i fortsettelsen av vår verden. De samme gatene, de samme husene, de samme kontorene og skapene — f.., jeg hadde den samme fasttelefonen på bordet, spesialrevisor Risnes — og NAV sitter nå i disse bygningene … Ikke smig deg selv — artisten på filmtidspunktet er bare 34 år.

Andreas på den tomme t-banestasjonen … Han — og bare et par som kysser med åpne øyne, og begge ser på taket. Ingen mening, ingen lidenskap. Mørke — og Andreas er allerede i den islandske ørkenen nøye bakt av bussjåføren, der Andreas er den eneste passasjeren. Alegoria om fødsel? Andreas trenger ikke å bekymre seg for noe, Andreas blir hentet av systemet, det vil gi ham alt — nøklene til leiligheten, jobb på et varmt kontor, kontanter i en konvolutt slik at det er nok til lønna, kollegene hans vil invitere deg til middag … Bare vær lojal.

Andreas i en grå serie av samtaler om ingenting; samtalene bærer ham fra en kvinne til en annen, fra en meningsløs tidsfordriv til en annen … han vil få slutt på det, men han er udødelig. Han ligger på skinnene en halv natt, dratt av dusinvis av tog, i blod og fyringsolje, og reiser seg og går. Han er udødelig. Hellriser.

Filmen er en parodi på velstående Oslo. Disse meningsløse lunsjene der de snakker om sofaer, om møbler, om interiøret. All lidenskap, all mening ligger i det. I diskusjonen om det fasjonable farget på veggene — og ingen steder dypere. Blå korall eller grønn turkis. Og ikke et ord til siden. Samtalepartnerne ser ikke deg lenge.

Stykket ble skrevet i 2003, filmen ble utgitt i 2006. Hva skjer i Oslo på dette tidspunktet?

I Oslo sentrum er det et sted — Plata. Området nær sentralstasjonen ble til et kjent navn. Rusavhengige samles på Plata hvor du kan kjøpe en dose hvis dere er enig i prisen. I 2004 etter mange diskusjoner aksjonerte politiet på Plata. Og den evige reparasjonen begynte. Med varierende suksess forble Plata Plata til 2011 til narkomane flyttet 500 meter til siden Brugata. Nylig ble Brugata stengt for transport. Reparasjonen har begynt. Trenden?

Hovedpersonen vår eksploderer, flykter fra en kvinne til en annen, sannsynligvis på jakt etter den evige, uvilkårlige kjærlighet, men han blir ikke møtt av «kjærlighet», men bare av «hyggelig». Herlige. Elsker du meg? Jeg vet ikke. Kanskje. Og Lars Berger med resepsjonen også. Og jeg har også en til, Tom. Dere alle er så søte.

Han prøver å komme inn i en parallell verden gjennom et hull i veggen — lyset i vinduet — og blir oppfanget av de holder orden i byen. Andreas blir deportert fra paradis til den islandske ørkenen tilbake. Andreas er der, og der er han ikke. Vi ser ham ikke, men han er der.

Andreas sitter på en benk i en parallell verden, like ved bygget av vår — reelle! — tingrett, og lurer på at noe mangler. Alle er moderat vakre, alle er voksne. Glattbarbert, godt kledd. Men … De er alle like! Det er ingen andre. Og Oslo blir til en phantasmagoria. Uten tiggere, uten innvandrere i alle farger, uten luktende pakistanske restauranter og narkomane fra Plata. Og viktigst av alt, uten barn! Hvor er barna? Hva gjør alle disse menneskene? Sterilitet ser ikke ut til å skape liv …

Ta vårt paradis som det er, eller kom deg ut herfra! Tenker dere det er en film om Norge? Nei, den handler om oss alle. Også om de som er født i Sovjetunionen og visste skjebnen deres på forhånd — et høyskole, ekteskap før femte året på studie for å få for å slippe ble beordret arbeidsplass av staten, en ung spesialist, et kooperativ, en garasje … Dere kjenner sannsynligvis en million eksempler der en person vil være i samfunnet bare på bekostning av avtalen med dette samfunnet. Og de alternative — mest frie — miljøer også har egne klær, sin egen slang, sin egen kode.

Filmskaperne er bare mer kjent med disse dumme samtalene om sofaer, størrelsen på badet og fargen på malingen på veggene — for å flykte fra det viktigste. Fra følelser, kjærlighet og meningen med livet. Hva de selv vil og samtidig forbyr de selv. De er ikke redd for kjærlighet, men er redd for å tape det. Derfor er det bedre å ikke ha noe. Proletarene har ikke noe å tape, untatt lenkene deres. Vet du at nordmenn bruker mest penger på oppussing i hele Europa?

… Vi sitter på en restaurant, middagstid. Prater mens jeg ventet på pizzaen min med trøfler — jeg helte mitt rose igjen, og Erik bestilte oksehaler. Wilde snakker entusiastisk om en kisine som giftet seg med en mann fra Forbes-listen. Privatfly, villaer, møter i styret for de beste museene i verden. Jeg blir lei, jeg husker min siste fridag — et punkfest fra ni om morgenen til ni om morgenen neste dag — og stiller et spørsmål til tomrommet:

— Har de blitt lykkeligere? Kommer lykke med penger — slike penger?

Fredrick lener seg nærmere meg:

— De har ikke alle disse problemene. Vasking, kjøring av barna til aktivitene, stable opp alle ski i gangen, folk booker billetter for dem, personlig sekretær, interiørarkitekt … Alt dette gjør livet veldig enkelt

Jeg protester ikke, jeg er trøtt — jeg har ikke ork til å høre på lyden til hjulene til samsara går igjen. Og svaret fører ikke meg til ro — kompliserer vi selv livene våre med disse aktiviteter, ski, uendelige oppussinger, valg av maling — blå korall eller grønn turkis?

Kan vi hoppe fra dette hjulet i systemet — forretningsmenn, embetsmenn, mediepersonligheter, punkere — uansett spor?

 

Den brysomme mannen: 3 комментария

Добавить комментарий

Заполните поля или щелкните по значку, чтобы оставить свой комментарий:

Логотип WordPress.com

Для комментария используется ваша учётная запись WordPress.com. Выход /  Изменить )

Google photo

Для комментария используется ваша учётная запись Google. Выход /  Изменить )

Фотография Twitter

Для комментария используется ваша учётная запись Twitter. Выход /  Изменить )

Фотография Facebook

Для комментария используется ваша учётная запись Facebook. Выход /  Изменить )

Connecting to %s